Hold hodet over vannet
Good evening, good people. Den som vet hva de ordene er, og i hvilken sammenheng de brukes/har blitt brukt, får noe kjempefint. En, to, tre.. FIRE!
skoledager igjen på heimdal. En hel sommer med gruing og gleding og pakking. Ludde-spirit. Er det feil å ha vonde sommerfugler i magen? Kan noen fortelle meg det?
Egentlig så er det rart. Rart hvor lite vi faktisk bestemmer selv, hvor lite kontroll vi har, og hvor stor del av livet vårt vi faktisk må ta til takke med sånn som det er. Vi blir født i en familie, helt uten å vite om den faktisk passer til oss. I familien prøver vi å gjøre det beste ut av alt. Kanskje er det ikke sunt det vi holder på med. Jaget etter mer og bedre. Trangen etter å hele tiden ha noe av større verdi enn andre og forsåvidt oss selv også. Det vi faktisk kan gjøre noe med, er det de færreste som benytter seg av, meg inkludert. Og det er skremmende å tenke på.
Jeg tror på at "veien" vår er merket allerede, og at alt som skjer egentlig bringer noe godt med seg. Jeg vet det er en merkelig måte å tenke på, men det gjør alle hendelser til noe positivt, og det er godt. Godt å tenke på. Hvis noe går galt, eller det skjer noe trist, tenker jeg på noe fint jeg har opplevd som "veier opp" for den situasjonen jeg befinner meg i. Det hjelper kanskje ikke situasjonen, men humøret blir noe helt annet. Sånn gjør jeg med alt jeg opplever. Da jeg forleden dag tente på hvor trist det var at det skjærte seg med èn gutt, kom jeg på at det var akkurat det som gjorde at jeg traff han der andre. Det gjør ting litt bedre, faktisk.
'Cause you can't jump the track, we're like cars on a cable
And life's like an hourglass, glued to the table
No one can find the rewind button, girl.
So cradle your head in your hands
I finværet i dag dro jeg med familien for å si hade til bestemors gamle hus. Et hus jeg har hatt et veldig sterkt forhold til, praktisk talt vokst opp i, og har utrolig mange gode minner fra. Og jeg må si at selv om jeg ikke er et menneske som bryr meg så mye om ting i alle former og fasonger (de gjør deg ikke lykkelig uansett), så fikk det frem klumpen i halsen å gi nøkkelen til en boks fylt av minner, til noen jeg ikke kjente. En boks fylt med øyeblikk som(selv om det er en klisjè) har vært med på å forme meg. Det høres rart ut, men for meg er ikke de grå hyllene på soverommet bare bokhyller, men et helt univers der de vakreste glansbilden mine stod i gamle album, og jeg måtte stå på tå for å nå opp til fortellingen om "Den lille abboren", som bestemor leste til meg hver kveld jeg var på besøk. Hjørnet under hylla er stedet jeg pleide å stå på hodet i bestemors syskrin, som inneholdt de flotteste knapper og border. Gresset under det falmende syrintreet er ikke bare ugress, men jungelen der skilpadden min ble begravd, og stedet der de første. blå perleblomstene kjempet seg gjennom løvet. Men, for de som flytter inn er det bare et nytt oppussingsprosjekt og et sted som må pløyes over med gressklipperen. Det er rart.
Jeg trodde jeg elsket musikk. All slags musikk! Det var før jeg hørte Mozarts "Sonate in A major". 447 ganger! Minst! Selv om å analysere temaet til sonater vanligvis er yndlingshobbyen min en torsdagskveld (ehehe), så er jeg så lei at jeg ikke klare å utrykke meg selv ordentlig en gang. Så nå skal jeg "leke" meg igjennom resten av denne hjemme-prøven, og prøve å ikke stryke i lytting. Som btw er et avsluttende fag. Hørt om å si i fra litt tidligere, hæ? RGQWRTTSÆØFQRRT! 
Og fordi jeg er ei materialistisk fjortisjente som helst ikke vil gi musikklinja et enda dårligere rykte, velger jeg å presisere at jeg har på meg lånte klær, og hadde drukket litt for mye kaffe den dagen.
KEEP YOUR LOVE LOCKDOWN
